I fjerne tider slekter kom, da stedet
ingen eide, og holmene var øde tom av
staten fikk de leide.
De jaktet, fisket, fanget hval.
Det blev en grend med tiden.
Og sangen vår berette skal
Hvad som her hendte siden.

Med sine holmer og mange skjær det
ligger så i mot vesten.
Vi trodser stormen og blesten.
Et navn ble lagt på stedet her
for hundrer år tilbake.
Og navnet det blev Sødervær. Videnom
vi kan ei klage.

De bygde kirke og hvalfabrikk.
Og Tønsberg-mannen den store.
Hans navn var Svend Foyn, han fikk
kritikk. Det luktet hval på kontoret.
Men det var ting som ei betød,
så meget for den gamle.
For mannen fikk sitt levebrød,
og kvinnen graksen samlet.

Nye tider og andre kår, vi føler
oss så trygge. Det kan nok merkes,
krigens sår, nu er det kun en skygge.
Vi mangler tryggere, bedre hamn
og fiskerne reiste kravet.
Om mudring, molo som holder stand
imot det veldige havet.

Vi atter får oss en kirke reist og
skolen er for de unge.
På samfunnshuset blir flagget heist
for dager glade og tunge.
Og stedet vokser og går fram.
Det har sin lille gate
Det viser klart de mange hjem
Her bor ei noen late.

Her høres duren av motorbåt
og larm av traktor og biler.
Her ferdes fiske og fraktebåt
og alle lykkelig smiler.
Og her er bygd en ny fabrikk
som skjærer torsk og kolje
En riktig lekker matbutikk
Ja, også tank for olje.

Vi Sørvær hylder med denne sang.
Det er så kjært for oss alle.
Det nye navnet har bedre klang.
Vi lar vårt hurrarop gjalle,
Vi ønsker lykke for alle hjem,
for alle våre kjære.
Og ønsker fred over alle dem som
ikke er her mere.